I dag er luften i Bergen iskald og klar, med skarp sol og matt-blanke benker.

Høsten er vakker, men også litt trist. Alle kjenner vel til følelsen når man plutselig merker at dagene er litt kortere og været litt kaldere, gatene litt våtere og kveldene litt mørkere.

Jeg liker årstidsskifter! De er en snasen anledning til å lage “skifter” i eget liv også. Følelsen av å ha prosjekter i livet er noe av det kjekkeste jeg vet. Om prosjektet blir ferdigstilt eller ikke, er ikke så farlig. Ofte er det forberedelsene og tanken på hva man skal gjøre som er aller mest inspirerende.

For eksempel har jeg i en uke nå planlagt prosjekt “opprydning i sminken”. Altså; vaske sminkekoster med shampoo og balsam, rengjøre alle etuier og hylstre i vesken for det der matte laget av utlekket øyenskygge eller kajalmerker som gjerne legger seg på alt, kvesse alle kajaler og liplinere, vaske sminkevesken innvendig og utvendig.

Det er et prosjekt som bare tar en time-halvannen en ettermiddag(dette kommer vel og merke an på mengden kosmetikk!). Etterpå føler man seg litt rengjort inni seg selv også.
Men har jeg gjort det enda? nope. Likevel føler jeg allerede at prosjektet har båret frukter.

For et par år siden hadde jeg et vinterprosjekt som gikk ut på å dedikere årstiden til å lære meg å lage saus fra bunnen av. All slags saus. Smørbasert, krembasert, dessertsauser, marinader, og så videre. Kjempegøy! Jeg leste meg opp og kjøpte egne kokebøker med alskens sauseoppskrifter. Gjorde rett og slett grundig research. Det resulterte i én soppsaus til ét middagsselskap. Først i år har jeg laget (som i: fått dreisen på) min egen bernaise.

Ser dere poenget mitt? Ikke la være å planlegge prosjekter selv om dere kjenner dere selv så godt at dere vet det sjelden blir helt sluttført. Kos dere med tanken og planleggingen og forarbeidet, for det har også en verdi!

Mine prosjekter for høsten er:
1. Rengjøre sminken (dette prosjektet har jeg under alle årstidsskifter).
2. Sortere garderoben i mer markant sommer/vinter og lage system for hvordan skifte enkelt mellom dem.
3. Være flink og levere inn alle skoene som fortjener det, til skomakeren. Og kanskje følge opp med å lage et sånt berømt polaroidbilde-system hvor det er bilde av hvert enkelt skopar utenpå esken, slik at man slipper å åpne for å se hvilket par som er oppi.
4. Invitere til et middagsselskap hvor jeg skal kjøre konsept/tema, som gjenspeiler seg i alt fra kleskode, matretter, dekorasjoner og underholdning/soundtrack.
5. Lage en filmklubb, om så med bare meg som medlem, hvor jeg skal se alle audrey hepburn-filmene.

Men! Jeg trenger flere prosjekter. Eller i hvertfall inspirasjon. Å planlegge prosjekter er jo et forprosjekteringsprosjekt i seg selv og gjør de mørke kveldene betraktlig lysere.

Har du noen prosjekter selv? Eller tips til meg??

Så er jeg 31 år.

Da jeg var 16, var tallet 30-og-noe ensbetydende med godt voksen på grensen til gammel. Hva ville jeg jobbe som, ville jeg ha barn, ville jeg være gift og eie mitt eget bosted? Det var nesten umulig å relatere seg til at jeg, daværende frik, med turkis hår og svart leppestift,  nyfunnet identitet og fersk naiv opprørskhet i blodet, skulle bli voksen.

Og her sitter jeg i sengen, dagen etter bursdagsfest, hvor jeg blant annet har fått gaver som sett av øredobber og anheng i hvitt gull med perler (ekte attpåtil, zomg) og kaffemaskin som lager den beste espresso, hvor enkelte festdeltagere drakk lettøl fordi de hadde verdens fineste ball på magen og hvor kanskje halvparten av det mannlige kjønn til stede enten var fedre eller kommende sådan. Deltagerne hadde med seg drikkevarer som dyrt importøl(tegn på at man har voksenjobb med inntekt til å kjøpe andre ting enn grans pilsner eller hva det nå er som gir den billigste rusen). En rekke indikatorer på at man ikke lenger er der man var.

Jeg elsker det! Jeg liker å være voksen. Jeg har tatt med meg det beste av ungdomstiden, og kombinert det med egenskaper og preferanser som kanskje må modnes over tid. Jeg har kanskje fortsatt en naiv opprørskhet i blodet, men den har skiftet karakter og kontekst. Selvfølgelig er jeg ikke ferdig modnet. Men jeg er voksen.

Samtidig : Selv om jeg eier mitt eget hus og er gift, spiller jeg dataspill (dog: not too much i det siste), jeg elsker tegneserier og kan spille pokemon-kort om jeg finner en annen sjel som vil – og har sitt eget dekk( det minner meg på: hvor er mitt??), jeg samler på førstegenerasjons My Little Ponies og elsker lukten av ftlalat-plasten og fregnene til Eplejenny. I kombinasjon med at ingen kan hindre meg fra å  bruke hundre kroner på smågodt eller være oppe til fire om natten.

Hadde jeg i dag kunnet skrive brev til Marianne 16 år, ville jeg sagt:
Kjør på, ikke bekymre deg, du lever i riktig retning og kan bare glede deg til fremtiden. Bare ikke legg for mye verdi i alle guttene du kommer til å møte på din vei og  bruke energi på å være lei deg fordi de behandler deg dårlig eller ikke vil ha deg-  du kommer uansett til å møte verdens beste mann som gjør livet ditt fullkomment.

Jeg digger å være 31.

Vi hadde tatt vare på den beste flasken champagne vi fikk, og drakk den mens vi leste gjennom talenotater, kort og ikke minst: alle hilsnene som gjestene skrev på baksiden av polaroidbildene som ble tatt av dem idet de kom. Etterhvert gikk vi på fine Naboen og spiste middag, og drakk nydelig vin og enda nydeligere champagne. En musserende søndag.

Og så måtte vi jo se på bilder og mimre litt.

Siden jeg helt glemte å fotografere papirjubileet, kommer et bittelite jubileumssammendrag fra selve dagen- og for dere som vil se alle sammen, ligger de her, her og her.

Nathalie sminket meg- hun kom til et hus fullt av fnisete, oppstemte og nervøse høner og meg som løp rundt i spanx og BH med en skive i den ene hånden og en tent sigarett i den andre. Åh, den følelsen…av at 100 meter borti gaten sto Johanneskirken- og ikke minst Walter!- og ventet på meg. Oi.

Ferdig!

Og de fantastiske skinnskoene fra Dior(vintage) kan ikke vises for mange ganger.

Veldig fornøyd med vielsen, selv om hjertet mitt overdøvde talen innimellom.

Stusset du litt ved den siste setningen der? Da er du ikke alene, for å si det mildt.

I løpet av sommeren har jeg nemlig blitt en av dem. De nyfrelste lavkarbofanatikerne. De som jeg har fnyst av og himlet med øynene av og som jeg i mitt stille sinn har tenkt at ødelegger arterier og kolesterol og det som verre er.

Jeg skal ikke misjonere her i bloggen. Det er hvertfall ikke planen. Men siden jeg tidligere har fortalt om mitt Grete Roede-kapittel i sagaen om Det Sunne Kosthold, følte jeg for å opplyse om at jeg har skiftet skole- og slått rot i det nye klasserommet.

Å gjøre livet meningsfullt

Kanskje var det viktigste i livet ditt å få Canada Goose-jakke til jul. Kanskje er det mest meningsfulle i livet ditt akkurat nå å fange oppmerksomheten til gutten i parallellklassen, eller å bli invitert i festen til hun med den store villaen og de kule vennene. Eller få en femmer i engelsken.

Eller kanskje du synes det er vanskelig å finne meningen med livet. Kanskje du føler at alt er meningsløst, og at verden ikke forstår deg.

Det er ingenting galt med det. Det er tvert i mot en viktig del av det å være ung. Å famle seg frem til hvem du er, hvor du hører hjemme og hvem omgivelsene synes at du skal være.

La meg fortelle deg et glitrende, skinnende og gyllent faktum.

Selv om du skulle være tilfreds med livet ditt. Selv om det er komfortabelt å være deg, helt ok å gå på skolen hver dag og gøy å spille fotball og å gå på kino, spise rullekebab og ha gode venner , så finnes det noe som kan gjøre deg enda lykkeligere. Som kan gjøre livet ditt så meningsfullt at hjertet svulmer, blodet koker, at du om morgenen våkner og er full av kamplyst. Kamplyst, for i dag skal du gjøre en forskjell.

Selv ble jeg politisk aktiv i en alder av 14. Jeg ble invitert til et møte av en bekjent. Jeg tenkte at å gå på ett enkelt møte skulle jeg da klare. Da jeg kom ut etterpå, gråt jeg av alle følelsene i meg. Aldri før hadde jeg blitt fylt av en slik livsglede, en optimisme, en frustrasjon og en målbevissthet. Følelsesregisteret mitt vokste utover i i alle kanter. Fra sinne over urettferdighet, til jubel over oppslutning på fakkeltog, til å bli rørt av gode talere.

Jeg fikk gradvis en forståelse av hvordan samfunnet fungerer.  Jeg lærte å sette ting i sammenheng. At det ikke bare er å kreve mer penger til et område, uten å ha en løsning på det. At det ikke går an å sette ulike grupper opp mot hverandre, at eldre ikke er mindre viktigere enn barn. At helsevesen ikke er mer viktig enn arbeidsledighet. At det faktisk er enhvers plikt i å sette seg inn i sitt lille lands tilstand, å mene noe om det, å gi sitt bidrag til å forbedre det.

Sammen med et tjuetalls andre diskuterte vi i timesvis, lærte oss å formulere oss klart og tydelig, å tale i forsamlinger. Jeg holdt appell for 500 mennesker på torget. Vi brant for sakene våre, vi gikk med hodet hevet og skulle redde verden.

Og den følelsen, den optimismen, bør alle ungdommer oppleve.Det er for enkelt å resignere til å håpløshet, til å tro at løpet er kjørt. Enten du synes individet bør komme før kollektivet, eller du syns skatt er nødvendig og flott, eller at klimapolitikk må prioriteres. Mangfold er viktig også i politikken.

Jeg utfordrer deg som leser dette, til å gå på et sånt møte. Finn ditt ungdomsparti. Gå med et åpent sinn. Om det ikke virker så viktig eller kjekt eller aktuelt i forkant, kan det likevel være at du får deg en overraskelse.

Og at verden med ett blir så inderlig mer meningsfull.

Men nå var det altså Stockholm. Og her hadde vi diverse planer. Den første tenkte jeg å vise nå, for det var en opplevelse for både smak og syn!

Jeg booket oss inn på Grill, en restaurant jeg hadde hørt så mye om i diverse blogger – og som ikke minst kunne skilte med Kobe-biff på menyen!

Å komme inn i restauranten som fra utsiden så grå og kjedeligut, var som å entre et slags til nå hemmelig kjøttselskap i en ukjent hattemaker-restaurant i eventyrlandet til Alice. Restauranten hadde tre eller kanskje fire ulike deler; en sirkus-del, en kitsch-del, en del lenger bak som jeg ikke fikk sett- og delen hvor vi havnet; nemlig den rosa lysekrone-blonde-cupcake-delen.

Vi endte opp med å heller bestille Guldkjøtt i stedet for Kobe, da det i menyen fremsto som at kjøttet faktisk ikke kom fra Kobe i Japan, men var fremstilt på samme måte et annet sted i verden…og da var det ikke sååå aktuelt- vi ville jo ha the real thing!

Bilde av måltidet eksisterer dessverre ikke, da vi mistet munn og mæle og alt som het bildebevis når maten kom. Vi så på hverandre og bare lo, og deretter så en alvorlig Walter på meg og sa: – Nå kan vi aldri spise biff igjen….

BRIGHT dukket plutselig opp på den lokale t-banestasjonen vår i Berlin. Jeg vet ikke hvem de er. Jeg vet ikke hva de holder på med. Jeg vet ikke noe annet enn at G hadde stått opp med feil fot den morgenen, og tatt på seg klærne bak-frem. Dermed måtte hun stå med ryggen til for at alt skulle bli riktig.

Noen dager senere dukket de opp igjen. De reklamerte ikke for noe. De hadde ikke noe budskap. Det var bare rare mennesker som gikk rundt med bokstaver på undergrunnen.

Asparges og peoner. Den første klissete runden med solkrem og nykål på tallerkenen.

Minner om varm polyesterpute i hammock, ukeblad med solvarme sider og smeltet kroneis på fingrene. Midtsommernatt og jakten på syv sorter markblomster og syv grinder.

Det er ganske fantastisk hvordan de ulike månedene kiler hukommelsen med søt nostalgia, og hvor lite som skal til for å hente frem glimt av barndom og lykke igjen.

Den har kolbe av tykt glass og knuser is som den største, selvtilfredse selvfølge. I helgen lagde den litervis av både sitronsalt frozen margarita, og søsterslushen strawberry margarita.