Busy bee

Det er travelt å være katt.

Dagene er en salig røre av å sove, leke, jakte, spise og kose.

…våkne. Strekke seg slik som bare katter kan. Ligge litt lenger. Velte seg ut av favorittstolen og gå til matfatet…

superpus

Det ble ytret ønske om å se bilder av Ultra-Magnus, så her er de aller nyeste bildene av denne lille mirakelpusen som overlevde 2 måneder innestengt i sommer.

Mirakler

Jeg trodde ikke jeg kom til å skrive dette innlegget. Jeg hadde gitt opp håpet. Men i natt kom Ultra-Magnus hjem.

dagene

Han er borte. Jeg veksler mellom å lete,fortvilet, i duskregn og i sol, rasle med tørrfisksnopet, psss-psss-psss i fistel, og å ligge i det mørke rommet og se West Wing og spise opp 10-pakninger med daim-iskrem og frenetisk spole forbi rulletekster og vignetter slik at tankene ikke får tid til å vandre. Men det er ikke alltid nok, jeg må likevel gråte og hikste og hulke for å kvitte meg med sorg slik at det blir plass til litt luft inni der også. Jeg har kjøpt en pakke hvite kent-sigaretter som jeg røyker uten å inhalere, jeg blåser ut overfladiske skyer og leter inni busker og kratt etter hvite flekker inni svart og grå pels. Det hadde vært så mye bedre å vite hva som har skjedd, nå er han bare sporløst borte, antagelig død.

Jeg unngår å se på bilder av ham, blikket mitt sklir av de 200 løpesedlene som slippes oppi nabolagets slamrende postkasser, jeg stirrer intenst på tittelen “1000 kroner i dusør” når jeg og Walter tapetserer høyden med plakater.

Walter lar meg gråte og være hysterisk og kjøper ny pakke med iskrem og vasker hus og gir verdens beste klemmer og stryker meg på ryggen mens jeg gråter meg i søvn. Han blir med på enda en leterunde selv om vi har lett der fem ganger allerede.

Det er så absurd. Knips, en morgen var han borte. jeg hadde aldri trodd det skulle skje, og jeg har fremdeles problemer med å forstå det. Verden står i ro og jeg hører ingenting, annet enn mitt hamrende hjerte når jeg våkner om natten fordi jeg syns jeg kan merke at han ligger der han skal ligge, mellom leggene mine mens han vasker seg, grundig, først på ene siden, så på den andre.

Og enn så lenge verden står stille gjør livet mitt også det. Og i mens får bloggen bare vente.

om hvorfor det er stille her

Jeg har hundrevis av bilder fra ferien klar til å postes i lange innlegg. Jeg har flere drafts som ligger og verker etter å bli publisert her. Men jeg får det ikke til. For katten min er forsvunnet og jeg klarer ikke å tenke på noe annet og hjertet mitt banker hardt og altfor fort hele tiden, og i magen er et sånn sug som man har når man gruer seg til noe, bare at det har vært der siden mandag, dagen etter at han forsvant.

Jeg hørte at han gikk ut katteluken midt på natten. Det var det siste livstegnet. Jeg gråter og gråter og tenker det verste, prøver å distrahere meg selv ved å se på West Wing og spise is, men innimellom brister masken og hjertet likevel og jeg er så inderlig lei meg.

Mange sier at det er vanlig for katter å legge ut på vandring. Men det er ikke vanlig for Ultra-Magnus. Han er en liten Woody Allen som bekymrer seg, som føler veldig mye, selvrettferdig og melankolsk liten pus er han, sær og rar og verdens fineste. Han går aldri langt unna huset, han sitter i bedet utenfor og snuser på blomster og titter på humler.

Walter rydder og handler og stryker meg på ryggen og er helt perfekt. Venner stiller opp og er med på leterunder. Takk, alle dere. Og jeg håper at de som tror på noe større enn seg selv sender en bønn eller en tanke eller en vibe eller hva dere nå ønsker å sende, til Ultra-Magnus, slik at han finner veien hjem med mindre det er for sent.

Så livet mitt, og dermed bloggen, står på vent. Jeg klarer ikke å ha ferie og være vanlig og late som om alt er fint når alt er helt jævlig. Jeg vil bare ha ham tilbake. Eller hvertfall vite. Jeg vil bli hel inni meg igjen, for nå mangler en bit fra hjertet mitt.

Inni meg er alt gummi, strukket til bristepunktet,
glovarmt og sårt av overbelastning,
brister snart, sviende og tungt og med ekkel smak i munnen.

Regnlørdag

På lørdag var værgudene i Bergen enten hormonelle, humørsyke eller schizofrene. For det haglet i det ene øyeblikket, og strålte skarpt av sol i det neste. Men mest av alt regnet det.

Topp 5 akkurat nå

1. At jeg bor midt i Bergen,
og likevel er omgitt av koselige småhus og hager. Når jeg kommer ut døren om morgenen ser jeg syrintrær og stakittgjerder til venstre:

Topp 5 akkurat nå

1. Pastellfargede converse

Jeg behandler åpenbart convers’ene mine penere enn folk flest, for jeg har dem år etter år etter år…Venninnene mine sine pleier å vare en sesong…de eldste mine er nesten 8 år gamle og fremdeles veldig fine! Jeg vasker dem i vaskemaskinen med jevne mellomrom, kanskje det er noe av hemmeligheten? Jeg har hvertfall 5 par, hihi. Kjekt å ha!

2. Hvite peoner. (rosa også. Men det har jeg ikke bilde av)

Da jeg var liten og vi hadde sommerhus på føynå lagde vi parfyme ved å legge peon-kronblader i vann over natten, knødde de gjerne litt ekstra for å få riktig rosafarge. De er så fine! Jeg tenker på blonder, fjær og marengser når jeg ser dem utsprungede.

3. At pusen min er så glad i kjæresten min.

Det er kanskje verdens største kvalitetstegn å bli likt av Ultra-Magnus, for han er en sær og rar liten katt som nesten ikke liker noen. Han er skeptisk til de aller fleste, men til gjengjeld veldig hengiven mot oss utvalgte.

4. Denne teksten, som jeg altså fant utenpå esken til en sånn sparkesykkel, eller løperhjul som noen kaller det, da jeg jobbet i lekebutikken.

Virker mot det verste tungsinn! Søren at jeg aldri kjøpte meg en sånn magisk sparkesykkel, slik at alle ville aksepert faktumet.

5. Kawaii-shopping

Altså. Kawaii gjør meg så glad! Og det er billig. Det dere ser på bildet ble vel en 200 kroner totalt. Sløyfer, blomster til å klipse på sko, jordbærveske, notatblokk, koffert-tags…søtt,søtt,søtt. Man blir aldri for gammel for kawaii!

Dagene

Det er ikke det samme å være blogger uten kamera. Det hjalp heller ikke at forsikringspengene hvirvlet vekk i en vind av spontane white russians, kinobilletter, hvite converse og dill (ikke grønnsaken, altså). Jeg låner Walters kamera og sniker til meg et knips her og der.