Disse uhellige helligdagene.

(Av Walter)

Det er juni, det er høst og det regner. Det regner så mye at Rådhuset står under vann opp til tolvte etasje. De forteller oss at grunnen er brudd på en vannledning, men vi har bodd her i byen en stund. De lurer ikke oss.

På slike dager er det ikke stort å gjøre annet enn å lunte rundt i huset og se verden bli stadig fuktigere utenfor. Og jeg kupper bloggen til Marianne, kanskje bare for å føle at jeg gjør noe.

John Coltrane når det regner, Miles Davis når det snør. Det er en god tommelfingerregel.

I morgen reiser vi til Stockholm for helgen. Enn så lenge har tiden stoppet.

Gaten utenfor er fuktig men grønn. En av fordelene ved å bo i Bergen.

Selv om det er så kaldt at ullsokkene har blitt hentet frem fra innerst i skapet.

Slik er det.

Kaffe, som øl, bør brygges med omhu og nytes i halvlitere.

Mye lesestoff samler seg på hemsen i løpet av en slik dag.

En referanse i én bok fører til at en annen blir tatt ned fra hyllen. Man blar litt, før man blir distrahert av Studvest eller Megafon.

Og om bøkene ikke svarer til forventningene, blir de gjenbrukt som små bord.

Lin Yutang skrev i 1936 en bok om at alt gikk for fort. Og at vestlig tøy var ubehagelig.

Minne om en forgangen smoothie.

Slik er utsikten fra hemsen i dag. Bare nedre del av Fløyen er synlig.

Sommerhatten ligger på hyllen/bjelken, ubrukt siden april.

Det samme kan man forsåvidt si om disse, selv om de er mer til pynt.

Noen er skapt for et fuktig miljø.

På slike dager får man skjenke seg en hjemmelaget øl på ettermiddagen og vente på at alt går over.

champagnepiknik

Enhver anledning til å feire bør gripes, omfavnes og utføres til fulle. Så da Walter fikk jobb og vi tilfeldigvis hadde en flaske med champagne i kjøleskapet, tok vi med oss glass og lykter og puter og hadde piknik oppe på hemsen.

Der satt vi og kjente på millioner av små perler i munnen og diskuterte Star Wars og Star Trek (Walter er en trekkie og jeg en warser).

Og det på en tirsdag attpåtil.

Walters spinatpai

av Walter

Nå har det blitt slik at det jeg bidrar med på Sitrondrops er mat og dyr. Det var kanskje ikke sånn det skulle være i utgangspunktet, men sånn har det blitt, og dermed tenkte jeg at det neste logiske skrittet på veien ville være spinatpaien. Den er genial.

hvorfor jeg elsker ham

Fordi han aldri, aldri har sagt nei til å kile meg på ryggen før jeg sovner(og jeg spør nesten hver eneste kveld)

Fordi han skjærer opp melon i små firkanter til meg, som jeg spiser med coctailpinne

Ja

For når vi satt der,i Tivoli på en benk under en hengebjørk og så på vann og lys og lot dagens mange inntrykk synke inn, så fridde jammen meg Walter.

Jeg satt egentlig og skravlet om dataspillteori og Callois’ fire kategorier for lek/spill, jeg kom nemlig ikke på hva alle het, jeg kom på mimicry og vertigo, og de to siste, som står for konkurranse og hell/tilfeldighet(chance), de husket jeg ikke navnene på. Og jeg prøvde å analysere høyt for meg selv om karuseller kan inneha flere lek-kategorier enn vertigo, og om wii-spill og andre spill som har litt vertigo i seg, om de er mer i slekt med karuseller enn f.eks. et pek-og-klikk-adventure-spill. Men når jeg til slutt tidde stille, da spurte han om jeg vil gifte meg med ham. Og jeg sa selvfølgelig ja!<3

Det var vertigo i hele kroppen, kan jeg fortelle dere, jeg trengte ingen karusell for å komme sjanglende ut av Tivoli den kvelden.

Jeg var så 100% lykkelig da at jeg måtte ta et bilde av utsikten min fra benken der jeg satt, av frykt for å glemme noe som helst av det fantastiske øyeblikket.

(beklager den dårlige bildekvaliteten, det var mørkt og jeg orket ikke fikle så mye med kamera osv. Men det er altså vann, hengebjørk(?),blomster, og så andre siden. Sånn hvis noen lurte, haha.)

Og her er oss, mindre enn 5 minutter etter frieriet:

Så nå blir det bryllupsplanlegging for alle pengene, og etterhvert kommer jeg nok til å lage en ekstra side her om det:p

Jeg skal gifte meg med verdens beste mann, og jeg skal arrangere det beste bryllupet ever!

Junihelg

Min helg har vært deilig og avslappende og sårt tiltrengt! Fredagen var veldig fin og fnisete og litt svimmel.

Den begynte egentlig allerede med brask og bram klokken fire. Jeg trengte en drink,følte jeg. Så da gikk vi på Pingvinen og drakk White Russians.

Mimring

I dag skal dere få mimre litt med meg,  tilbake til Amsterdam-turen for omlag ett år siden da Walter og jeg besøkte Eva og Stephan.

Topp 5 akkurat nå

1. Pastellfargede converse

Jeg behandler åpenbart convers’ene mine penere enn folk flest, for jeg har dem år etter år etter år…Venninnene mine sine pleier å vare en sesong…de eldste mine er nesten 8 år gamle og fremdeles veldig fine! Jeg vasker dem i vaskemaskinen med jevne mellomrom, kanskje det er noe av hemmeligheten? Jeg har hvertfall 5 par, hihi. Kjekt å ha!

2. Hvite peoner. (rosa også. Men det har jeg ikke bilde av)

Da jeg var liten og vi hadde sommerhus på føynå lagde vi parfyme ved å legge peon-kronblader i vann over natten, knødde de gjerne litt ekstra for å få riktig rosafarge. De er så fine! Jeg tenker på blonder, fjær og marengser når jeg ser dem utsprungede.

3. At pusen min er så glad i kjæresten min.

Det er kanskje verdens største kvalitetstegn å bli likt av Ultra-Magnus, for han er en sær og rar liten katt som nesten ikke liker noen. Han er skeptisk til de aller fleste, men til gjengjeld veldig hengiven mot oss utvalgte.

4. Denne teksten, som jeg altså fant utenpå esken til en sånn sparkesykkel, eller løperhjul som noen kaller det, da jeg jobbet i lekebutikken.

Virker mot det verste tungsinn! Søren at jeg aldri kjøpte meg en sånn magisk sparkesykkel, slik at alle ville aksepert faktumet.

5. Kawaii-shopping

Altså. Kawaii gjør meg så glad! Og det er billig. Det dere ser på bildet ble vel en 200 kroner totalt. Sløyfer, blomster til å klipse på sko, jordbærveske, notatblokk, koffert-tags…søtt,søtt,søtt. Man blir aldri for gammel for kawaii!

Odd Molly

I dag har man blitt to kjoler rikere. Og en kåpe.

Man er målløs over snill kjæreste som kom hjem med disse tre skattene fra Odd Molly:

Dagene

Det er ikke det samme å være blogger uten kamera. Det hjalp heller ikke at forsikringspengene hvirvlet vekk i en vind av spontane white russians, kinobilletter, hvite converse og dill (ikke grønnsaken, altså). Jeg låner Walters kamera og sniker til meg et knips her og der.