Ti sekunder å ta med seg resten av livet.

Hendene ligner lubne stjerner med sine struttende fingre. Smilehullene oppå dem minner om luftbobler i pannekakerøre. En liten kropp, med en mage som er stappfull av hjemmelagede kjøttboller og knær med blåmerker etter dagens barnehageøkt. Av og til har hun tid, som nå.
Da holder hun hodet mitt fast med en stjerne på hvert av ørene mine, låser blikket mitt i sine knallblå speil. Ansiktet hennes ligger i alvorlige, konsentrerte folder. Det kommer sakte nærmere og nærmere mitt eget fjes før jeg får en klem så inderlig og lang, så hard at de små skuldrene rister av anstrengelse.
Så er det over, livet er travelt må vite,  trapper å klatre, bøker å bla i, katter å klappe og så videre.

Skjebnen, tilfeldighet, mening.

Jeg hadde vært i San Francisco med jobben. Dragqueen-restauranter, Berkeley, Halloween, Stanford og Silicon Valley. De siste dagene måtte jeg bli på hotellrommet om kvelden fordi jeg ikke var helt i form.

Denne turen var noe av det siste på programmet sammen med disse kollegaene. Hjemme i Norge satt mine kommende kollegaer. Jeg hadde nemlig fått ny jobb, og skulle begynne ikke mange uker etter turen til USA.

Dagen etter jeg kom hjem til Norge, fikk en uviss følelse meg til å ta en graviditetstest. Den var positiv og jeg holdt på å besvime. Eller dette av stolen. Eller få tidenes lengste hakeslipp. Noe inni meg hadde tydeligvis ant at noe var i gjære, men jeg ble ikke kastet inn i virkeligheten før den blå streken bredte seg ut i det lille vinduet.

For å si det slik; det var ikke helt planlagt. Vi var enige om at vi begge var klare, men rent praktisk var vi enige om at jeg skulle jobbe minst et halvt år i den nye jobben før vi begynte å prøve, kanskje til og med et år. Det er jo ikke gitt at det går på første forsøk. Men vår stjernelill hadde tydeligvis satt seg fore å komme nå, og tok den ene sjansen hun fikk.

Så, her var vi. Nå skulle det skje. Jeg ble redd og glad og skremt og flau. Det var med sommerfugler og klump og et lite frø i magen jeg møtte på jobb første dag. Jeg måtte bruke første anledning til å fortelle sjefen det. Gurimalla, så tøft det var. Å prøve å formidle at det ikke var planlagt og at jeg ikke (visste at jeg) var gravid da jeg takket ja til jobben,  samtidig som man ikke kan vippe over i at «dette var kjipt», for man har jo allerede blitt glad i den lille inni magen. Og så håpe håpe håpe at man blir trodd når man sier at det ikke var meningen, at man hadde tenkt å vente. Noen vil sikkert uansett tenke at dette var nøysomt planlagt, at jeg holdt det skjult med vilje og spekulerte i det å få fast jobb pga penger eller noe sånt.

Heldigvis har jeg begynt å jobbe i en av Norges mest familievennlige bedrifter, og heldigvis var de realitetsorientert med at de aller fleste kvinner og menn i 30-årene før eller siden vil forsvinne noen måneder i foreldrepermisjon; og at de månedene på lang sikt bare er en dråpe i havet. Personalsjefen kom bort til meg like etter det ble offisielt(altså halvannen måned senere) og gratulerte, så meg i øynene og sa «dette syns vi bare er kjekt, Marianne. Dette liker vi.».

Mammabloggedilemmaet

Så, et år har gått siden sist man tok et drops ut av posen. På det året harjeg skiftet jobb,  blitt gravid, , solgt huset(hikst) og kjøpt ny leilighet (hurra), født en perfekt liten jente – og er nå i permisjon. Store omveltninger på kort tid med andre ord.

Ultra-Magnus på den nye terrassen vår, en sommerdag mens vi ventet på vårt nye familiemedlem.

Og bloggingen har hele tiden ligget i bakhodet, som en murrende kløe. Mange har bedt meg begynne igjen (og det er veldig koselig å være savnet, tusen takk) og jeg har flere ganger tatt med kameraet ut på eventyr for å knipse en fortelling å dele. Men det har bare ikke løsnet.

«Nå må du jo starte å mammablogge!» har jeg hørt fra flere kanter siden lillestjernen kom (bortsett fra Henrik da, som mente jeg skulle blogge om mitt permisjonsprosjekt å lære meg klingon i stedet). Og nå står jeg altså overfor flere dilemmaer, men det viktigste er jo det som blant annet frøken Makeløs har adressert: hvilken rett har jeg til å dele den lilles liv med resten av verden? Kan jeg starte hennes digitale fortelling om seg selv, for henne?

Diskusjonen om bildedeling av henne dukket for eksempel raskt opp i vårt hjem. Hva legger vi ut av og om henne på Facebook? Hva med bloggingen min, som jeg ønsker å gjenoppta – vil det ikke være kunstig å late som om hun ikke har kommet inn i livene våre, når hverdagene våre preges av å ha blitt foreldre?

Enn så lenge er intensjonen å ikk dele så mye fra lillestjernens liv. Men mitt liv; det har jo alltid vært en åpen bok :p

Så med dette erklærer jeg herved at jeg er tilbake; men vær altså advart: bloggingen vil nok preges av de nevnte livsomveltningene jeg har opplevd det siste året. På godt og vondt!

Om høst og hva man kan gjøre

 

I dag er luften i Bergen iskald og klar, med skarp sol og matt-blanke benker.

Høsten er vakker, men også litt trist. Alle kjenner vel til følelsen når man plutselig merker at dagene er litt kortere og været litt kaldere, gatene litt våtere og kveldene litt mørkere.

Jeg liker årstidsskifter! De er en snasen anledning til å lage «skifter» i eget liv også. Følelsen av å ha prosjekter i livet er noe av det kjekkeste jeg vet. Om prosjektet blir ferdigstilt eller ikke, er ikke så farlig. Ofte er det forberedelsene og tanken på hva man skal gjøre som er aller mest inspirerende.

For eksempel har jeg i en uke nå planlagt prosjekt «opprydning i sminken». Altså; vaske sminkekoster med shampoo og balsam, rengjøre alle etuier og hylstre i vesken for det der matte laget av utlekket øyenskygge eller kajalmerker som gjerne legger seg på alt, kvesse alle kajaler og liplinere, vaske sminkevesken innvendig og utvendig.

Det er et prosjekt som bare tar en time-halvannen en ettermiddag(dette kommer vel og merke an på mengden kosmetikk!). Etterpå føler man seg litt rengjort inni seg selv også.
Men har jeg gjort det enda? nope. Likevel føler jeg allerede at prosjektet har båret frukter.

For et par år siden hadde jeg et vinterprosjekt som gikk ut på å dedikere årstiden til å lære meg å lage saus fra bunnen av. All slags saus. Smørbasert, krembasert, dessertsauser, marinader, og så videre. Kjempegøy! Jeg leste meg opp og kjøpte egne kokebøker med alskens sauseoppskrifter. Gjorde rett og slett grundig research. Det resulterte i én soppsaus til ét middagsselskap. Først i år har jeg laget (som i: fått dreisen på) min egen bernaise.

Ser dere poenget mitt? Ikke la være å planlegge prosjekter selv om dere kjenner dere selv så godt at dere vet det sjelden blir helt sluttført. Kos dere med tanken og planleggingen og forarbeidet, for det har også en verdi!

Mine prosjekter for høsten er:
1. Rengjøre sminken (dette prosjektet har jeg under alle årstidsskifter).
2. Sortere garderoben i mer markant sommer/vinter og lage system for hvordan skifte enkelt mellom dem.
3. Være flink og levere inn alle skoene som fortjener det, til skomakeren. Og kanskje følge opp med å lage et sånt berømt polaroidbilde-system hvor det er bilde av hvert enkelt skopar utenpå esken, slik at man slipper å åpne for å se hvilket par som er oppi.
4. Invitere til et middagsselskap hvor jeg skal kjøre konsept/tema, som gjenspeiler seg i alt fra kleskode, matretter, dekorasjoner og underholdning/soundtrack.
5. Lage en filmklubb, om så med bare meg som medlem, hvor jeg skal se alle audrey hepburn-filmene.

Men! Jeg trenger flere prosjekter. Eller i hvertfall inspirasjon. Å planlegge prosjekter er jo et forprosjekteringsprosjekt i seg selv og gjør de mørke kveldene betraktlig lysere.

Har du noen prosjekter selv? Eller tips til meg??

Å være 31.

berlin46Berlin i sommer- lunsj nr to med vin, libanesisk mat og sigaretter.

Så er jeg 31 år.

Da jeg var 16, var tallet 30-og-noe ensbetydende med godt voksen på grensen til gammel. Hva ville jeg jobbe som, ville jeg ha barn, ville jeg være gift og eie mitt eget bosted? Det var nesten umulig å relatere seg til at jeg, daværende frik, med turkis hår og svart leppestift,  nyfunnet identitet og fersk naiv opprørskhet i blodet, skulle bli voksen.

Og her sitter jeg i sengen, dagen etter bursdagsfest, hvor jeg blant annet har fått gaver som sett av øredobber og anheng i hvitt gull med perler (ekte attpåtil, zomg) og kaffemaskin som lager den beste espresso, hvor enkelte festdeltagere drakk lettøl fordi de hadde verdens fineste ball på magen og hvor kanskje halvparten av det mannlige kjønn til stede enten var fedre eller kommende sådan. Deltagerne hadde med seg drikkevarer som dyrt importøl(tegn på at man har voksenjobb med inntekt til å kjøpe andre ting enn grans pilsner eller hva det nå er som gir den billigste rusen). En rekke indikatorer på at man ikke lenger er der man var.

Jeg elsker det! Jeg liker å være voksen. Jeg har tatt med meg det beste av ungdomstiden, og kombinert det med egenskaper og preferanser som kanskje må modnes over tid. Jeg har kanskje fortsatt en naiv opprørskhet i blodet, men den har skiftet karakter og kontekst. Selvfølgelig er jeg ikke ferdig modnet. Men jeg er voksen.

Samtidig : Selv om jeg eier mitt eget hus og er gift, spiller jeg dataspill (dog: not too much i det siste), jeg elsker tegneserier og kan spille pokemon-kort om jeg finner en annen sjel som vil – og har sitt eget dekk( det minner meg på: hvor er mitt??), jeg samler på førstegenerasjons My Little Ponies og elsker lukten av ftlalat-plasten og fregnene til Eplejenny. I kombinasjon med at ingen kan hindre meg fra å  bruke hundre kroner på smågodt eller være oppe til fire om natten.

Hadde jeg i dag kunnet skrive brev til Marianne 16 år, ville jeg sagt:
Kjør på, ikke bekymre deg, du lever i riktig retning og kan bare glede deg til fremtiden. Bare ikke legg for mye verdi i alle guttene du kommer til å møte på din vei og  bruke energi på å være lei deg fordi de behandler deg dårlig eller ikke vil ha deg-  du kommer uansett til å møte verdens beste mann som gjør livet ditt fullkomment.

Jeg digger å være 31.

Papirbryllup

For en uke siden var det nøyaktig ett år siden vi giftet oss.

Vi hadde tatt vare på den beste flasken champagne vi fikk, og drakk den mens vi leste gjennom talenotater, kort og ikke minst: alle hilsnene som gjestene skrev på baksiden av polaroidbildene som ble tatt av dem idet de kom. Etterhvert gikk vi på fine Naboen og spiste middag, og drakk nydelig vin og enda nydeligere champagne. En musserende søndag.

Og så måtte vi jo se på bilder og mimre litt.

Siden jeg helt glemte å fotografere papirjubileet, kommer et bittelite jubileumssammendrag fra selve dagen- og for dere som vil se alle sammen, ligger de her, her og her.

Marianne & Walter
Nathalie sminket meg- hun kom til et hus fullt av fnisete, oppstemte og nervøse høner og meg som løp rundt i spanx og BH med en skive i den ene hånden og en tent sigarett i den andre. Åh, den følelsen…av at 100 meter borti gaten sto Johanneskirken- og ikke minst Walter!- og ventet på meg. Oi.

Marianne & Walter
Ferdig!

Marianne & Walter
Og de fantastiske skinnskoene fra Dior(vintage) kan ikke vises for mange ganger.

Marianne & Walter
Veldig fornøyd med vielsen, selv om hjertet mitt overdøvde talen innimellom.

Marianne & Walter

Marianne & Walter

Marianne & Walter

Marianne & Walter

Marianne & Walter

Marianne & Walter

Marianne & Walter

Marianne & Walter

Marianne & Walter

Marianne & Walter

Marianne & Walter

Marianne & Walter

Marianne & Walter

Marianne & Walter

Marianne & Walter

Marianne & Walter

Marianne & Walter

Marianne & Walter

Lørdag, smør og Nina Simone

Det er lørdag, ute er det vått etter siste skur og antagelig vil det såvidt rekke å bli tørt igjen før neste kommer. Jeg har gitt meg hen til helgeklisjeen og ligger i pysjen i sjeselongen i vinduet og hører på Nina Simone. Drikker vann og brus og leser aviser. For et kvarter siden spiste jeg lunsj; en blodig og feit entrecôte med dobbel porsjon hjemmelaget bernaise og noen grønne blader med parmesan på.

Stusset du litt ved den siste setningen der? Da er du ikke alene, for å si det mildt.

I løpet av sommeren har jeg nemlig blitt en av dem. De nyfrelste lavkarbofanatikerne. De som jeg har fnyst av og himlet med øynene av og som jeg i mitt stille sinn har tenkt at ødelegger arterier og kolesterol og det som verre er.

Jeg skal ikke misjonere her i bloggen. Det er hvertfall ikke planen. Men siden jeg tidligere har fortalt om mitt Grete Roede-kapittel i sagaen om Det Sunne Kosthold, følte jeg for å opplyse om at jeg har skiftet skole- og slått rot i det nye klasserommet.