Minne

Jeg er mellom åtte og ti år. Det er sommer, og det er varmt. Det er så varmt at det føles som om blodet blir seigt og klissete i årene, at det renner saktere gjennom kroppen, og kroppen svarer med bli døsig og treig, flere ganger skal jeg til å si noe, men så blir det bare med et sukk.

Dagene består av å løpe gjennom plenvanneren og prøve å unngå de iskalde strålene samtidig som man ønsker å bli kjølt ned. Plaskebassenget er fullt av mykt og mettet vann, det flyter gress og løvetannhoder og døde insekter på overflaten, det føles skittent og ekkelt der det ligger i skyggen. Dagene tilbringes også på solseng med glovarme puter, jeg leser donaldblader og drikker lunken saft og lurer på om mariekjeks kan bli svidd av de sterke strålene fra himmelen.

Jeg er helt utslitt etter nok en dag ute i frisk luft, mellom høytragende lupiner som snart skal bli til frø vi bruker som penger, med føtter som er svarte av skitt etter en dag med forsiktig balansering over grusen, over steiner og utallige skritt på plenen. Hender lukter grønske, huden lukter sol og kokos, håret er varmt og fuktig og kinnene svir av kombinasjonen solbrenthet og salt svette. Øyene er slitne etter mysing og pliring i det skarpe lyset. Jeg er ung og har livet foran meg og lever mer i nuet enn jeg noengang kommer til å gjøre igjen.

Jeg ligger på sofaen inne i stuens halvmørke og skal se barne-tv. Gardiner er trukket for, lampene slått av, men likevel lurer ettemiddagssolen seg inn og gjør det umulig å se hva som skjer på skjermen. Alle andre er ute i hagen, for man er jo ikke inne i det fine været. Døsigheten tar meg, tå for tå, ledd for ledd,kroppen og øyelokkene er tunge.

Jeg ligger og hører på lydene som mammen og pappen og min nye bror lager. Farmor er på besøk. Det klirrer i tallerkner og bestikk som fordeles utover bordet. Dempede klirr når noe plasseres på duken, skarpe klirr når det treffer bordet direkte. Et blaff av tennvæske. Mammen svinser ut og inn mellom terrassen og kjøkkenet, henter ketchup, salat, servietter.

Da hører jeg en stemme som får alle disse andre lydene til å forsvinne. Det er farmor som synger for Magnus. Og jeg tenker at dette kommer jeg aldri til å glemme. At jeg ligger her, full av sommerlykke, og hører farmor synge til Magnus.

Gynga, gynga på vågen min båt
Gynga på vuggende bølge
Vinden suser så lett i mitt hår
svevende måk vil jeg følge

Det går ikke en sommerdag uten at jeg tenker på farmor og den sangen.

2 responses to “Minne

  1. oi, det var fint skrevet!

  2. Åh, så utrolig nydelig, Marianne🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s