Italienske fortellinger

Det er flere ting jeg må få skrive ut i forbindelse med denne videoen før jeg deler den med dere.

Observasjoner,tankerekker, dere vet.

For det første:
hva er det som gjør at språk og dialekter blir så mye lettere å like når det er barn som snakker?
En liten fireåring foran deg i softiskøen som tålmodig forklarer pappaen sin hva som skjedde da han kom i krangel med kompisen sin i barnehagen. «Det va itj mæ, sjø! Det va hainn så bynt!» Trøndersk er plutselig blitt sjarmerende på en sånn sperre-opp-øynene-og-erklære-seg-uskyldig-måte. For ikke å snakke om fransk! Åh. En gang fulgte jeg etter en fransk familie rundt i matbutikken bare for å få høre den lille piken snakke.

Og når rosakledde ponnihalede barnehagejenter husket utenfor vår forrige leilighet, og den ene falt og ropte på kav bergensk:

Barnehagejente #1:  Ao! Eg slo meg i ræven!
Barnehageonkel: Nå, Karoline, vi sier baken. Det e’kje så fint å si ræven.
Barnehagejente #2 : Men eg sier alltid ræven.
Barnehagejente #3 : Eg åg! Ræven!
Barnehagejente#1,#2,#3, #4, #5 : Vi sier ræven, og det gjør pappa/mamma åg! Alle sier ræven asså!

(barnehageonkel resignerer)

Men ja. Tanke nummer 2 i forbindelse med denne videoen er hvordan barneviser ofte har en nydelig narrativ (altså fortellende) egenskap i kraft av melodien og rytmen i seg selv,  universell og uavhengig av språk og ord.

Ikke alle barnesanger, så klart, men forbausende mange -sammenlignet med det meste som gis ut i popbransjen for eksempel. Og jeg skulle ønske at flere sanger fortalte historier i kraft av tonene og rytmene. At de ga meg små hint og forslag til hva som skjer i sangen, og vips er der en fortelling skapt enten det var det sangen handlet om eller ikke.Og det får jeg jo aldri vite.

Disse to tankerekkene synes jeg denne videoen illustrerer helt vidunderlig. Og om dere ikke har orket å lese alt dette, så er videoen uansett så søt at man får hull i tennene. Den er fra en italiensk barne-tv serie i 1969 (selv om jeg tror den faktisk holder på enda!) og den lille piken formidler stemning og dramatikk og en begynnelse, midte og slutt selv om jeg ikke aner hva hun egentlig sier.Og har italiensk egentlig noengang vært søtt? vel, det er det herved.

Sangen heter Volevo Un Gatto Nero og jeg tror en svart katt er med i tittelen hvertfall. Mer skal ikke jeg si, dere kan jo evt. gjette selv hva som skjer i sangen?

En bonus er forresten det smått absurde koreriet.

6 responses to “Italienske fortellinger

  1. Hun synger at hun vill ha en svart katt, men så fikk hun en hvit en i stedet. Og så ramser hun opp en hel masser av syr som huv ville gitt for en svart katt.

    Så vet du det liksom;)

    Jeg tenker alltid når jeg hører engelske barn at «OI, så flink han var til å prate engelsk» Tar alltid litt tid før jeg skjønner at… han er engelsk… det er normalt at når man er engelsk så snakker man engelsk godt.

  2. *dyr*, *hun*

  3. Den der er rimelig fantastisk ja – jeg bet meg også merke i den herlige koringa😉

  4. sitrondrops

    Åh, takk! Kan du italiensk? Fantastisk!

  5. Det minnet meg litt om denne http://www.youtube.com/watch?v=VSjRRswSEgE så jeg måtte se den på nytt.🙂
    (Selvom jeg synes italiensk er litt grufullt selv når en så søt jente «synger»/skriker det. Veldig vittig koring, dog!)

  6. Hun fikk en hvit, ja, istedet for den sorte hun ville ha! Poverina!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s