Bryllup

Jeg elsker å høre om de mer sekundære minnene mennesker har fra da de giftet seg. De to fineste historiene jeg har hørt foreløpig, : (den første har jeg fra andrehånds kilde, så beklager om jeg har utelatt noe)

1. Da moren til Åshild skulle gifte seg en gang på 70-tallet, hadde hun på seg egensydd hvit kjole i bomull eller lin, med lange vide ermer, og rett før bryllupet løp hun opp bak huset og plukket sin egen bukett av liljekonvall. Da hun gikk opp midtgangen var hun så nervøs og spent og glad at hun kunne høre de små hvite klokkene på blomsterstenglene risle og klirre. Og det er så nydelig, syns jeg, hvordan sansene hennes skjerptes for å ta inn hver minste lille ting av det vidunderlige øyeblikket.

2. Gynekologen min (!) fortalte at dagen hun giftet seg, var det storm. Under vielsen kom en superhaglskur forbi, og den klanket sånn på tak og vinduer at presten ble overdøvet. Det høres så koselig ut. Jeg blir aldri lei av å ligge i sengen eller sitte i vinduet og høre på regnet, så det å få en slik konsert fra himmelen på sin store dag skal man ta som et kompliment. Nå har de  vært gift i over 30 år!

Hvis noen sitter på lignende småskatter av bryllupsminner  håper jeg dere deler dem i kommentarfeltet.

4 responses to “Bryllup

  1. linnjones

    Ahhh!😀

    En liten en, i ett bryllup jeg var fotograf. Paret hadde sett hverandre før hun kom ned midtgangen, fordi sermonien var sen på dagen. Under talen senere sa han: «Du var redd det ikke skulle være spesielt når jeg så deg komme opp til meg, men det var det, du har aldri noen sinne vært vakrere»

    Romantisk eller hva!?😀

  2. jeg vet ikke om jeg kunnet komme på en liten historie om bryllupet mitt, får bare lyst til å beskrive hele dagen. men det var unikt, det skal vi ha!

  3. Spennende!😀 Tipper du blogger om hele prosessen!😀

  4. Jeg var forberedt på det meste, det var jo en planlagt event. Men når dørene gikk opp var det ingen kjente ansikter å se! det var masse sorte kameralinser, og det hadde jeg jo ikke tenkt, jeg hadde tenkt at det kom til å være masse smilende mennesker jeg er glad i. Jeg ble litt stressa,og gikk alt for fort, min far måtte holde meg igjen. Men det roet seg ganske mye når jeg så supremannen, trygge, sterke mannen som sto der og ventet på meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s