Skjebnen, tilfeldighet, mening.

Jeg hadde vært i San Francisco med jobben. Dragqueen-restauranter, Berkeley, Halloween, Stanford og Silicon Valley. De siste dagene måtte jeg bli på hotellrommet om kvelden fordi jeg ikke var helt i form.

Denne turen var noe av det siste på programmet sammen med disse kollegaene. Hjemme i Norge satt mine kommende kollegaer. Jeg hadde nemlig fått ny jobb, og skulle begynne ikke mange uker etter turen til USA.

Dagen etter jeg kom hjem til Norge, fikk en uviss følelse meg til å ta en graviditetstest. Den var positiv og jeg holdt på å besvime. Eller dette av stolen. Eller få tidenes lengste hakeslipp. Noe inni meg hadde tydeligvis ant at noe var i gjære, men jeg ble ikke kastet inn i virkeligheten før den blå streken bredte seg ut i det lille vinduet.

For å si det slik; det var ikke helt planlagt. Vi var enige om at vi begge var klare, men rent praktisk var vi enige om at jeg skulle jobbe minst et halvt år i den nye jobben før vi begynte å prøve, kanskje til og med et år. Det er jo ikke gitt at det går på første forsøk. Men vår stjernelill hadde tydeligvis satt seg fore å komme nå, og tok den ene sjansen hun fikk.

Så, her var vi. Nå skulle det skje. Jeg ble redd og glad og skremt og flau. Det var med sommerfugler og klump og et lite frø i magen jeg møtte på jobb første dag. Jeg måtte bruke første anledning til å fortelle sjefen det. Gurimalla, så tøft det var. Å prøve å formidle at det ikke var planlagt og at jeg ikke (visste at jeg) var gravid da jeg takket ja til jobben,  samtidig som man ikke kan vippe over i at «dette var kjipt», for man har jo allerede blitt glad i den lille inni magen. Og så håpe håpe håpe at man blir trodd når man sier at det ikke var meningen, at man hadde tenkt å vente. Noen vil sikkert uansett tenke at dette var nøysomt planlagt, at jeg holdt det skjult med vilje og spekulerte i det å få fast jobb pga penger eller noe sånt.

Heldigvis har jeg begynt å jobbe i en av Norges mest familievennlige bedrifter, og heldigvis var de realitetsorientert med at de aller fleste kvinner og menn i 30-årene før eller siden vil forsvinne noen måneder i foreldrepermisjon; og at de månedene på lang sikt bare er en dråpe i havet. Personalsjefen kom bort til meg like etter det ble offisielt(altså halvannen måned senere) og gratulerte, så meg i øynene og sa «dette syns vi bare er kjekt, Marianne. Dette liker vi.».

4 responses to “Skjebnen, tilfeldighet, mening.

  1. Så kjekt at du har byrja blogge igjen! Og gratulerer med jenta =)

  2. Skjønner godt at det var vanskelig å gi den beskjeden på ny arbeidsplass! Hvis det finnes noe sånt som en korrekt reaksjon til den beskjeden, så må den som personalsjefen din ga. Høres ut som du er veldig heldig med arbeidsplassen din.

  3. Ååå, så glad eg vart for at bloggen din fortsatt ligger i favoritter, og at eg sjekkar den av og til.🙂 Gratulerer så mykje med ei lita prinsesse!🙂 Glad for at du vil begynne så smått å blogge igjen, alt er bedre enn ingenting.🙂

  4. It’s in fact very difficult in this busy life to listen news on Television, therefore I just use the web for that
    reason, and get the most up-to-date news.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s