Category Archives: mammablogging

Ti sekunder å ta med seg resten av livet.

Hendene ligner lubne stjerner med sine struttende fingre. Smilehullene oppå dem minner om luftbobler i pannekakerøre. En liten kropp, med en mage som er stappfull av hjemmelagede kjøttboller og knær med blåmerker etter dagens barnehageøkt. Av og til har hun tid, som nå.
Da holder hun hodet mitt fast med en stjerne på hvert av ørene mine, låser blikket mitt i sine knallblå speil. Ansiktet hennes ligger i alvorlige, konsentrerte folder. Det kommer sakte nærmere og nærmere mitt eget fjes før jeg får en klem så inderlig og lang, så hard at de små skuldrene rister av anstrengelse.
Så er det over, livet er travelt må vite,  trapper å klatre, bøker å bla i, katter å klappe og så videre.

Skjebnen, tilfeldighet, mening.

Jeg hadde vært i San Francisco med jobben. Dragqueen-restauranter, Berkeley, Halloween, Stanford og Silicon Valley. De siste dagene måtte jeg bli på hotellrommet om kvelden fordi jeg ikke var helt i form.

Denne turen var noe av det siste på programmet sammen med disse kollegaene. Hjemme i Norge satt mine kommende kollegaer. Jeg hadde nemlig fått ny jobb, og skulle begynne ikke mange uker etter turen til USA.

Dagen etter jeg kom hjem til Norge, fikk en uviss følelse meg til å ta en graviditetstest. Den var positiv og jeg holdt på å besvime. Eller dette av stolen. Eller få tidenes lengste hakeslipp. Noe inni meg hadde tydeligvis ant at noe var i gjære, men jeg ble ikke kastet inn i virkeligheten før den blå streken bredte seg ut i det lille vinduet.

For å si det slik; det var ikke helt planlagt. Vi var enige om at vi begge var klare, men rent praktisk var vi enige om at jeg skulle jobbe minst et halvt år i den nye jobben før vi begynte å prøve, kanskje til og med et år. Det er jo ikke gitt at det går på første forsøk. Men vår stjernelill hadde tydeligvis satt seg fore å komme nå, og tok den ene sjansen hun fikk.

Så, her var vi. Nå skulle det skje. Jeg ble redd og glad og skremt og flau. Det var med sommerfugler og klump og et lite frø i magen jeg møtte på jobb første dag. Jeg måtte bruke første anledning til å fortelle sjefen det. Gurimalla, så tøft det var. Å prøve å formidle at det ikke var planlagt og at jeg ikke (visste at jeg) var gravid da jeg takket ja til jobben,  samtidig som man ikke kan vippe over i at «dette var kjipt», for man har jo allerede blitt glad i den lille inni magen. Og så håpe håpe håpe at man blir trodd når man sier at det ikke var meningen, at man hadde tenkt å vente. Noen vil sikkert uansett tenke at dette var nøysomt planlagt, at jeg holdt det skjult med vilje og spekulerte i det å få fast jobb pga penger eller noe sånt.

Heldigvis har jeg begynt å jobbe i en av Norges mest familievennlige bedrifter, og heldigvis var de realitetsorientert med at de aller fleste kvinner og menn i 30-årene før eller siden vil forsvinne noen måneder i foreldrepermisjon; og at de månedene på lang sikt bare er en dråpe i havet. Personalsjefen kom bort til meg like etter det ble offisielt(altså halvannen måned senere) og gratulerte, så meg i øynene og sa «dette syns vi bare er kjekt, Marianne. Dette liker vi.».