Brev til ungdommen

Etter grusomme, forferdelige 22.juli hadde BT en serie hvor ulike personer skrev brev til ungdommen.Jeg ble bedt om et bidrag, og valgte å dele min egen opplevelse av da jeg innså at et enkelt menneske kan gjøre en forskjell. Og at svaret på en slik tragedie som river i kroppen av meningsløshet, er å skape mening.  Her er brevet mitt:

Å gjøre livet meningsfullt

Kanskje var det viktigste i livet ditt å få Canada Goose-jakke til jul. Kanskje er det mest meningsfulle i livet ditt akkurat nå å fange oppmerksomheten til gutten i parallellklassen, eller å bli invitert i festen til hun med den store villaen og de kule vennene. Eller få en femmer i engelsken.

Eller kanskje du synes det er vanskelig å finne meningen med livet. Kanskje du føler at alt er meningsløst, og at verden ikke forstår deg.

Det er ingenting galt med det. Det er tvert i mot en viktig del av det å være ung. Å famle seg frem til hvem du er, hvor du hører hjemme og hvem omgivelsene synes at du skal være.

La meg fortelle deg et glitrende, skinnende og gyllent faktum.

Selv om du skulle være tilfreds med livet ditt. Selv om det er komfortabelt å være deg, helt ok å gå på skolen hver dag og gøy å spille fotball og å gå på kino, spise rullekebab og ha gode venner , så finnes det noe som kan gjøre deg enda lykkeligere. Som kan gjøre livet ditt så meningsfullt at hjertet svulmer, blodet koker, at du om morgenen våkner og er full av kamplyst. Kamplyst, for i dag skal du gjøre en forskjell.

Selv ble jeg politisk aktiv i en alder av 14. Jeg ble invitert til et møte av en bekjent. Jeg tenkte at å gå på ett enkelt møte skulle jeg da klare. Da jeg kom ut etterpå, gråt jeg av alle følelsene i meg. Aldri før hadde jeg blitt fylt av en slik livsglede, en optimisme, en frustrasjon og en målbevissthet. Følelsesregisteret mitt vokste utover i i alle kanter. Fra sinne over urettferdighet, til jubel over oppslutning på fakkeltog, til å bli rørt av gode talere.

Jeg fikk gradvis en forståelse av hvordan samfunnet fungerer.  Jeg lærte å sette ting i sammenheng. At det ikke bare er å kreve mer penger til et område, uten å ha en løsning på det. At det ikke går an å sette ulike grupper opp mot hverandre, at eldre ikke er mindre viktigere enn barn. At helsevesen ikke er mer viktig enn arbeidsledighet. At det faktisk er enhvers plikt i å sette seg inn i sitt lille lands tilstand, å mene noe om det, å gi sitt bidrag til å forbedre det.

Sammen med et tjuetalls andre diskuterte vi i timesvis, lærte oss å formulere oss klart og tydelig, å tale i forsamlinger. Jeg holdt appell for 500 mennesker på torget. Vi brant for sakene våre, vi gikk med hodet hevet og skulle redde verden.

Og den følelsen, den optimismen, bør alle ungdommer oppleve.Det er for enkelt å resignere til å håpløshet, til å tro at løpet er kjørt. Enten du synes individet bør komme før kollektivet, eller du syns skatt er nødvendig og flott, eller at klimapolitikk må prioriteres. Mangfold er viktig også i politikken.

Jeg utfordrer deg som leser dette, til å gå på et sånt møte. Finn ditt ungdomsparti. Gå med et åpent sinn. Om det ikke virker så viktig eller kjekt eller aktuelt i forkant, kan det likevel være at du får deg en overraskelse.

Og at verden med ett blir så inderlig mer meningsfull.

En øy med bare museer

Tyskland er et kulturland, og som hovedstad har Berlin nærmest et museum på hvert gatehjørne. Siden jeg og Marianne har litt ulike ideer om hva en ferie faktisk er, avtalte vi at hun ble med meg på ett av dem, og så kunne hun ligge i parken mens jeg besøkte de andre.

berlin64

Dermed startet vi på DDR-museet, som viser hvordan det var å leve i Østtyskland mellom 1961 og 1989. Alle som har sett «De andres liv» vet at dette var en spesiell periode i europeisk historie, og museet er i tillegg lagt opp til å være fullstendig interaktivt. Dermed kan man prøvesitte en trabant (den lille, underlige bilen som egenhendig produserte mye av det grå støvet Østtyskland var kjent for), sitte ved et typisk parti-skrivebord, dra ut skuffer og skap, kjenne på dongeribukser laget i gummi, høre jingler fra de statlige radiokanalene og sitte i et avhørsrom. Man kan til og med gå rundt i en autentisk leilighet.

For å gjøre opplevelsen komplett har de en restaurant som serverer østtyske spesialiteter. Mannen som var sousjef på det største hotellet i Øst-Berlin er nå kjøkkensjef på denne restauranten, og han viderefører klassiske kommunistiske retter som ketwurst (det engelske «hotdog» var bannlyst, så de kombinerte ordene for ketchup og pølse), grilletta (hamburger), og som sett under: Spreewald sylteagurker på usyret brød:
berlin67

Marianne spiste den i Berlin noe mer allestedsnærværende pølse i karrisaus.

Rett over kanalen for DDR-museet ligger Museumsinsel, en øy med alle de store, klassiske museene pluss berlinerdomen:

berlin73

Det kan være vanskelig å bestemme seg for hvilke museer man skal besøke, for de er mildt sagt litt overlappende: den egyptiske, greske og pergamon-sivilisasjonene blir behørig presentert på hvert sitt museum, (for ikke å snakke om tysk billedkunst) så for min del gikk jeg etter de mest imponerende bygningene.
berlin68

Neues Museum var imponerende, og ikke så rent lite skummelt:
berlin72

Museet ble bygget allerede i 1841, ble kraftig bombet under andre verdenskrig, og åpnet ikke igjen før i 1999. Til tross for dette finner du enorme egyptiske samlinger her, med en mengde sarkofager, flere dødebøker, og – litt uklart hvorfor – en utstilling om en tysk lege som lagde øyeproteser på 1800-tallet:
berlin69

Og har du ikke fått nok gammel kultur, anbefales Altes Museum («det gamle museet»). Bak en nærmest skremmende kolonnade finner du klassiske greske skulpturer i klassiske omgivelser:

berlin74

Og Marianne? Hun lå i parken og matet spurvene.
berlin78

Den beste biffen

I sommer har vi vært i Stockholm, en by jeg blir mer og mer glad i. Det er noe med svenskene altså. Drømmeferien (en av mange) er å tilbringe dagene i et trehus i Värmland eller kanskje Småland eller egentlig hvorsomhelst som minner om Astrid Lindgren-filmer hvor man finner trær og blomsterenger og nesten ingen asfalt og tjern man kan bade i – eller svaberg for den saks skyld, plukke bær og klappe hester og bare ligge i gresset.

Men nå var det altså Stockholm. Og her hadde vi diverse planer. Den første tenkte jeg å vise nå, for det var en opplevelse for både smak og syn!

Jeg booket oss inn på Grill, en restaurant jeg hadde hørt så mye om i diverse blogger – og som ikke minst kunne skilte med Kobe-biff på menyen!

Å komme inn i restauranten som fra utsiden så grå og kjedeligut, var som å entre et slags til nå hemmelig kjøttselskap i en ukjent hattemaker-restaurant i eventyrlandet til Alice. Restauranten hadde tre eller kanskje fire ulike deler; en sirkus-del, en kitsch-del, en del lenger bak som jeg ikke fikk sett- og delen hvor vi havnet; nemlig den rosa lysekrone-blonde-cupcake-delen.

Restaurant Grill

stockholm26

stockholm27

stockholm24

stockholm22

stockholm21

stockholm19

Grill restaurant

Vi endte opp med å heller bestille Guldkjøtt i stedet for Kobe, da det i menyen fremsto som at kjøttet faktisk ikke kom fra Kobe i Japan, men var fremstilt på samme måte et annet sted i verden…og da var det ikke sååå aktuelt- vi ville jo ha the real thing!

Bilde av måltidet eksisterer dessverre ikke, da vi mistet munn og mæle og alt som het bildebevis når maten kom. Vi så på hverandre og bare lo, og deretter så en alvorlig Walter på meg og sa: – Nå kan vi aldri spise biff igjen….

Alfabetet på tur

av walter

BRIGHT dukket plutselig opp på den lokale t-banestasjonen vår i Berlin. Jeg vet ikke hvem de er. Jeg vet ikke hva de holder på med. Jeg vet ikke noe annet enn at G hadde stått opp med feil fot den morgenen, og tatt på seg klærne bak-frem. Dermed måtte hun stå med ryggen til for at alt skulle bli riktig.

 

Noen dager senere dukket de opp igjen. De reklamerte ikke for noe. De hadde ikke noe budskap. Det var bare rare mennesker som gikk rundt med bokstaver på undergrunnen.

Den første sommermåneden

Juni, med korte negler og røde knapper.

Asparges og peoner. Den første klissete runden med solkrem og nykål på tallerkenen.

Minner om varm polyesterpute i hammock, ukeblad med solvarme sider og smeltet kroneis på fingrene. Midtsommernatt og jakten på syv sorter markblomster og syv grinder.

Det er ganske fantastisk hvordan de ulike månedene kiler hukommelsen med søt nostalgia, og hvor lite som skal til for å hente frem glimt av barndom og lykke igjen.

Happiness is tangerine

Siden sist har vi fått et nytt lite medlem av kjøkkenbenkfamilien, en glad og lubben liten blender i fargen «tangerine».

Den har kolbe av tykt glass og knuser is som den største, selvtilfredse selvfølge. I helgen lagde den litervis av både sitronsalt frozen margarita, og søsterslushen strawberry margarita.

Disse uhellige helligdagene.

(Av Walter)

Det er juni, det er høst og det regner. Det regner så mye at Rådhuset står under vann opp til tolvte etasje. De forteller oss at grunnen er brudd på en vannledning, men vi har bodd her i byen en stund. De lurer ikke oss.

På slike dager er det ikke stort å gjøre annet enn å lunte rundt i huset og se verden bli stadig fuktigere utenfor. Og jeg kupper bloggen til Marianne, kanskje bare for å føle at jeg gjør noe.


John Coltrane når det regner, Miles Davis når det snør. Det er en god tommelfingerregel.

I morgen reiser vi til Stockholm for helgen. Enn så lenge har tiden stoppet.

Gaten utenfor er fuktig men grønn. En av fordelene ved å bo i Bergen.

Selv om det er så kaldt at ullsokkene har blitt hentet frem fra innerst i skapet.

Slik er det.

Kaffe, som øl, bør brygges med omhu og nytes i halvlitere.

Mye lesestoff samler seg på hemsen i løpet av en slik dag.

En referanse i én bok fører til at en annen blir tatt ned fra hyllen. Man blar litt, før man blir distrahert av Studvest eller Megafon.

Og om bøkene ikke svarer til forventningene, blir de gjenbrukt som små bord.

Lin Yutang skrev i 1936 en bok om at alt gikk for fort. Og at vestlig tøy var ubehagelig.

Minne om en forgangen smoothie.

Slik er utsikten fra hemsen i dag. Bare nedre del av Fløyen er synlig.

Sommerhatten ligger på hyllen/bjelken, ubrukt siden april.

Det samme kan man forsåvidt si om disse, selv om de er mer til pynt.

Noen er skapt for et fuktig miljø.

På slike dager får man skjenke seg en hjemmelaget øl på ettermiddagen og vente på at alt går over.