Tag Archives: lillestjernen

Skjebnen, tilfeldighet, mening.

Jeg hadde vært i San Francisco med jobben. Dragqueen-restauranter, Berkeley, Halloween, Stanford og Silicon Valley. De siste dagene måtte jeg bli på hotellrommet om kvelden fordi jeg ikke var helt i form.

Denne turen var noe av det siste på programmet sammen med disse kollegaene. Hjemme i Norge satt mine kommende kollegaer. Jeg hadde nemlig fått ny jobb, og skulle begynne ikke mange uker etter turen til USA.

Dagen etter jeg kom hjem til Norge, fikk en uviss følelse meg til å ta en graviditetstest. Den var positiv og jeg holdt på å besvime. Eller dette av stolen. Eller få tidenes lengste hakeslipp. Noe inni meg hadde tydeligvis ant at noe var i gjære, men jeg ble ikke kastet inn i virkeligheten før den blå streken bredte seg ut i det lille vinduet.

For å si det slik; det var ikke helt planlagt. Vi var enige om at vi begge var klare, men rent praktisk var vi enige om at jeg skulle jobbe minst et halvt år i den nye jobben før vi begynte å prøve, kanskje til og med et år. Det er jo ikke gitt at det går på første forsøk. Men vår stjernelill hadde tydeligvis satt seg fore å komme nå, og tok den ene sjansen hun fikk.

Så, her var vi. Nå skulle det skje. Jeg ble redd og glad og skremt og flau. Det var med sommerfugler og klump og et lite frø i magen jeg møtte på jobb første dag. Jeg måtte bruke første anledning til å fortelle sjefen det. Gurimalla, så tøft det var. Å prøve å formidle at det ikke var planlagt og at jeg ikke (visste at jeg) var gravid da jeg takket ja til jobben,  samtidig som man ikke kan vippe over i at «dette var kjipt», for man har jo allerede blitt glad i den lille inni magen. Og så håpe håpe håpe at man blir trodd når man sier at det ikke var meningen, at man hadde tenkt å vente. Noen vil sikkert uansett tenke at dette var nøysomt planlagt, at jeg holdt det skjult med vilje og spekulerte i det å få fast jobb pga penger eller noe sånt.

Heldigvis har jeg begynt å jobbe i en av Norges mest familievennlige bedrifter, og heldigvis var de realitetsorientert med at de aller fleste kvinner og menn i 30-årene før eller siden vil forsvinne noen måneder i foreldrepermisjon; og at de månedene på lang sikt bare er en dråpe i havet. Personalsjefen kom bort til meg like etter det ble offisielt(altså halvannen måned senere) og gratulerte, så meg i øynene og sa «dette syns vi bare er kjekt, Marianne. Dette liker vi.».

Advertisements

Mammabloggedilemmaet

Så, et år har gått siden sist man tok et drops ut av posen. På det året harjeg skiftet jobb,  blitt gravid, , solgt huset(hikst) og kjøpt ny leilighet (hurra), født en perfekt liten jente – og er nå i permisjon. Store omveltninger på kort tid med andre ord.

Ultra-Magnus på den nye terrassen vår, en sommerdag mens vi ventet på vårt nye familiemedlem.

Og bloggingen har hele tiden ligget i bakhodet, som en murrende kløe. Mange har bedt meg begynne igjen (og det er veldig koselig å være savnet, tusen takk) og jeg har flere ganger tatt med kameraet ut på eventyr for å knipse en fortelling å dele. Men det har bare ikke løsnet.

«Nå må du jo starte å mammablogge!» har jeg hørt fra flere kanter siden lillestjernen kom (bortsett fra Henrik da, som mente jeg skulle blogge om mitt permisjonsprosjekt å lære meg klingon i stedet). Og nå står jeg altså overfor flere dilemmaer, men det viktigste er jo det som blant annet frøken Makeløs har adressert: hvilken rett har jeg til å dele den lilles liv med resten av verden? Kan jeg starte hennes digitale fortelling om seg selv, for henne?

Diskusjonen om bildedeling av henne dukket for eksempel raskt opp i vårt hjem. Hva legger vi ut av og om henne på Facebook? Hva med bloggingen min, som jeg ønsker å gjenoppta – vil det ikke være kunstig å late som om hun ikke har kommet inn i livene våre, når hverdagene våre preges av å ha blitt foreldre?

Enn så lenge er intensjonen å ikk dele så mye fra lillestjernens liv. Men mitt liv; det har jo alltid vært en åpen bok :p

Så med dette erklærer jeg herved at jeg er tilbake; men vær altså advart: bloggingen vil nok preges av de nevnte livsomveltningene jeg har opplevd det siste året. På godt og vondt!