Tag Archives: livet

Høsten

Ok, så er man nygift og nettopp fylt 30 og har et kjøleskap fylt med champagne.

Og så er man uten jobb.

Jeg har sagt opp jobben min som journalist ved universitetet, og nå er jeg arbeidsledig. Jeg fikk nesten drømmejobben i forrige uke, det sto mellom meg og en til, men så fikk jeg den ikke. Synd, for jeg er så klar for å jobbejobbejobbe nå.

Så: da må jeg lage litt prosjekter for meg selv for høsten som har kommet til Bergen, den har kommet like vått og hardt som…. når verdens kraftigste gummistøvel tramper nedi en sølepytt med all sin kraft. Ja, slik føles det.

Er det bare jeg som liker å lage lister, for å motivere seg selv? Me thinks not. Del gjerne deres egne lister!

Skal jeg være jobbløs, skal jeg i det minste bruke ventetiden til noe nyttig. Som foreksempel:

1. eksperimentere meg frem til den perfekte pasta carbonara

2. trene yoga så ofte jeg kan og bli myk og harmonisk i kroppen

3. sy om og inn alle klærne mine som enten er for store eller for lange

4. vekke til live leselysten igjen og lese tonnevis med bøker.

5. spille Final Fantasy. Helst nummer VII, men også XIII.

6. lese meg opp på teorier innen kommunikasjon og digitale medier fordi jeg synes det er utrolig spennende, men har lite teoretisk utdannelse.

7. gå på alle interessante foredrag jeg finner hos Studentersamfunnet og lignende

8. stå opp tidlig hver dag, spise koselig frokost og høre på radio

9. gå på formiddagskino fordi jeg kan.

10. bli flinkere til å blogge.

11. gå høsttur i en skog, og gjerne lete etter kantareller selv om det kanskje er litt sent nå.

12. drikke to liter vann hver dag, sånn utenom trening. Jeg blir så innmari mye bedre til sinns av det, pluss at huden min viser tydelig at den liker det.

13. lære meg meditasjonsteknikker som virker før jeg syns det blir kjedelig.

14. synge. Kunne tenkt meg å bli med i et kor, men vet ikke helt hvor/hvordan jeg skal begynne.

15. kanskje melde meg på et sy-kurs for nybegynnere.

Om livet og katteluker

Katten min Ultra-Magnus er to og et halvt år(og litt til). Han er som katter flest når det gjelder at det beste i verden er å gå ut og inn og ut og inn akkurat som det passer ham.

Helst skal han sitte litt i døråpningen, midt på karmen, og snuse ut i luften, være med værhårene og neseborene om det er noen små mus i nærheten eller kanskje andre katter på lur. Og så, saaakte som bare sånne katter kan, reiser han seg og glir ut i verden. Og akkurat når man har lagt seg under den varmen dynen igjen, høres det utenfra:

mjau.
mjauu.
mjaauu.

Og da vet sånne som meg at man bare kan resignere med en gang og stå opp og slippe inn pus igjen, for i konkurransen om hvem som holder ut lengst, har pus en medfødt superheltevne til å forstå akkurat hvor toleransegrensen til mennesket sitt går.

Etter noen måneder med slik aktivitet begynner man å få en anelse om hva det vil si å være småbarnsforelder. Å stå opp tre-fire ganger i løpet av natten, å ikke kunne huske når man sist sov syv timer eller mer i strekk.

Jeg trumfet det gjennom: vi må få oss katteluke i døren.

Og katteluke ble innkjøpt. Attpåtil en katteluke med magnetlås, slik at ikke uvedkommede katter skal komme seg inn. Ultra-Magnus fikk en magnet formet som en liten mus i halsbåndet sitt.Pappen kom helt fra Haugesund for å sage hull i døren vår og sette luken på plass. Og etter to ukers iherdig øving fikk pus til å bruke døren helt selv, selv om han bråkte og styrte mye.

Han slamrer med luken en fire-fem ganger før han faktisk stikker inn hodet og går gjennom. De første ukene våknet jeg hver gang han gikk ut og inn, på grunn av levenet. Men så ble det en vane, og jeg sov og sov som et lite barn.

Det kunne vært «the end» og sluttet som en lykkelig historie.

Men poenget mitt var ikke egentlig at livet mitt ble vesentlig bedre etter innskaffelse av katteluken(selv om det også er tilfellet).

Poenget mitt er at det i helgen skjedde noe fælt. Jeg ble robbet gjennom katteluken og katteluketyven tok ikke bare lommeboken, men også kameraet mitt!

Så dersom noen lurer på hvorfor det er stille fra denne kanten, er det fordi jeg ikke har kamera til å ta bloggebilder med.

og dette er helt sann historie. Tyven har hatt sin egen magnet som han har fått luken opplåst med, brukt en lang gripetang/pinne til å få tak i vesken min, dratt vesken bort til luken og lirket ut lommebok og kamera.

Hvordan jeg vet dette? Fordi jeg lå våken i sengen og hørte på uten å egentlig innse hva som skjedde før etterpå. Når man er vant til alskens leven i gangen blir man immun mot å gjenkjenne lyden av banditt-som-lirker-ut-eiendeler-gjennom-liten-og-magnetstyrt-luke.

Nå vet dere altså hvorfor det er litt laber stemning her inne for øyeblikket, og dere er herved advart mot magnetbanden. Eller katteluketyvene. Jeg vet ikke hva som klinger best.